Archive for March, 2011
Sommerfugler smaker godt…
Mar 18th
Tror jeg…. På en eller annen rar måte har de i hvert fall havnet i magen min. Tror jeg har überdårlige hoggtenner, for de er alt annet enn livløse.
I dag starta den etterlengtede spring break. Har telt ned dager siden….. jeg dro fra Norge i juli. Foreldrene til Emelie kom og møtte oss (les: Emelie) på skolen, da skoledagen var ferdig, og jeg må innrømme at jeg var mer nervøs enn henne. Hun ble helt oppgitt over hvor opprømt jeg var. Enten så gleda hun seg ikke i det hele tatt, eller så var hun dæven så god til å skjule det. Personlig tror jeg på alternativ to. Hun virka i hvert fall svææææært glad da moren hennes spratt ut av bilen. Tårer rant nedover kinn, og jeg må innrømme at jeg felte noen tårer sjæl. Det var så rørende! Spesielt når du vet at akkurat det samme vil skje med deg om to dager. Resten av kvelden har gått utpå å spise middag på nabo-parrets restaurant i nabobyen. Nå sitter allemann alle og ser på filmen “Megamind” mens Ahlgrens “biler” blir sendt rundt. I morgen drar alle i huset bortsett fra vertsmor. Da blir det jente-kveld med idol på tv’en! På dagen skal jeg spise lunsj med noen venner, ta en liten tur på senteret for å sjekke om jeg får kjøpt de tingene Lene aldri slutter å mase om, og så blir det nok en lang natt på meg, for jeg er relativt sikker på at jeg ikke få sove,så det ender nok opp med et Friends-maraton. For på lørdag morning kommer mor og far! En uke med Sjøflotingene er nok absolutt det som trengs. Jeg er fortsatt ikke 100 % sikker på planene, men det blir i hvert fall Los Angeles med Disneyland, Universal Studios, og shopping (og champagne) i Hollywood. Ingenting er som litt god gammeldags kvalitets shopping i my hometown Hollywood. Jeg gleder meg som en liten unge, men fra i morgen av, kommer jeg til å være et nervevrak så valgte å skrive et lite innlegg i kveld mens jeg fortsatt tenker nogelunde normalt (som om jeg noen gang har prøvd å være normal). For når alt kommer til alt er jeg dæggern så nervøs. Hva om mamma ikke er mamma lenger ? Hva om mamma har innsett at hun klarer seg mye bedre uten meg, så hun har kommet for å si farvel for alltid? Pappa så jeg i november, så han er jeg ikke så bekymret for. Dessuten bruker han briller. Og dere vet.. Folk som bruker briller ass.
Tenkte jeg skulle slenge med et random bilde fra facebook, men hvem er jævelen som fant opp å ikke la folk lagre bildene ? Dritt-amerikaner.
Jaja, so long su*kers.
* = k
Softball !
Mar 15th
Dere husker jeg sa jeg skulle starte med track til våren ? Det er så syyyyykt last month. Hørte noen sa at JV laget til softball trengte spillere, og neimen dukket jeg ikke opp for å sjekke det ut! Og vet dere hva ? Jeg elsker det! For å være helt ærlig, er jeg ikke helt innført i selve spillet og reglene og slikt, men det kommer seg! Ble jo sykelig opptatt av baseball i høst, og føler at softball på en måte er jente-versjonen. Jeg har jo spilt håndball i 10 år så kastinga er ikke no problem. Det eneste problemet er jo at insiktet mitt er å ta imot med begge hendene, og kaste ballen mellom puppa til mottakeren. I softball er det jo en hanske, og den en steike meg på venstre hånd også. Har brent meg et par ganger og hoppet i frustrasjon over en forslått høyrehånd som tar imot en relativt hard ball ubeskyttet. Å slå ballen med balltre har jeg ikke turt meg på enda, så vi får se om lykken er permanent. Fortsettelse følger…
Har vært på to treninger,og i dag fikk jeg trenings-uniform. Både skjorta og buksa er litt stor, så skal bytte de i morgen, men bilder hører med. Knips, knips, knips.
Naturlig skjønnhet ? Kjør på med burka !
… Eller svart-hvitt. Det funker det og.
Noreg
Mar 7th
Jeg har ikke hatt ett eneste “Jeg savner Norge”-innlegg enda (tror jeg), og jeg føler at det er relativt obligatorisk på en utvekslingsblogg, så her kommer det !!!
Jeg savner friheten jeg hadde. Der dro man hvor man ville når man ville bare man sa i fra om mobilen og nøkler var i lomma. Her er det “jeg skal dit med den og den personen, jeg har med lommebok og mobil, jeg kommer hjem da, og jeg blir kjørt hjem av den personen, ja du har møtt hun/han, her er telefonnummeret til foreldrene, og ja jeg sender melding ved hver minste detalj-endring.” I Norge har jeg blitt behandlet som en voksen siden jeg var tolv. Her må man gå på college og flytte ut for å bli tatt på alvor. Jeg savner å kunne ta en time fri for å sitte i kantina og gjøre lekser uten at kontoret ringer hjem med en gang da jeg ikke gir lyd fra meg under oppropet. Jeg savner å kunne gå ute når jeg ville uten å være redd for å gå ute når det er mørkt. Jeg savner å kunne være med venner når det passer meg uten å måtte avtale med foreldrene i forveien. Det samme med overnatting. Jeg savner foreldre som bryr seg om deg uten å være for overbeskyttende og snokete. Foreldre som tror på det du sier og ikke være kritisk til “den oppditkete historien din”. Jeg savner tenåringer som ikke lager drama ut av alt mulig. Jeg savner å dra på fest uten å lukte marihuana fra andre siden av gata og uten å være redd for at politiet skal komme brasende inn og lyse deg i ansiktet med lommelykt. Jeg savner å ha klasser med bare folk på min egen alder, og ikke pubertale 13-åringer som ikke hører på læreren uansett hva. Jeg savner lærere som ikke sjekker lekser hver dag, og som ikke bryr seg om alt mulig. Jeg savner lærere som ikke ser ned på deg bare fordi du er ungdom, og han/hun er voksen. Foreldre som ikke tvinger deg hjem klokka 6 på en fredag, fordi du skal være ute sent dagen etter. Jeg savner å kunne samarbeide med folk i klassen. Her er folk så utrolig egoistiske og fortsatt på 4-års stadiet “skal gjøre selv”.
Men mest av alt savner jeg norsk humor. For å få min daglige dose med latter må jeg sitte klistra foran skjermen og se på youtube-klipp av norske komikere, eller nrk nett-tv. Amerikanere skjønner seg rett og slett ikke på humor. Jeg savner å kunne diskutere Espen Eckbo til jeg blir grønn i toppen (ikke at jeg noen gang kommer til å bli grønn i toppen ved å diskutere Espen Eckbo). Hvis jeg prøver å forklare Kyrre Ekely’s to personligheter, eller alenefaren Bernard Hoff, eller klassikeren Boyzvoice får jeg bare slengt i ansiktet “I get it, but it’s not funny”. Bæsj, tiss, promp og fylla-historier kan være greit til en viss grad, men ikke til det stadiet at det er det eneste morsomme i dagens samtaler. En annen ting som heller ikke kan sprite opp hverdagen min her borte er de fantastiske dialektene i Norge. Senest i stad snakka jeg med Gregersen på skype og jeg vil vel si at 50% av samtalen foregår på en dialekt. Om jeg i det hel tatt hadde kunnet noen amerikanske aksenter hadde det ikke slått like godt ann som litt god, gammaldags Molde-dialekt.
Konklusjon: Borte bra, men hjemme best
