Jeg har ikke hatt ett eneste “Jeg savner Norge”-innlegg enda (tror jeg), og jeg føler at det er relativt obligatorisk på en utvekslingsblogg, så her kommer det !!!

Jeg savner friheten jeg hadde. Der dro man hvor man ville når man ville bare man sa i fra om mobilen og nøkler var i lomma. Her er det “jeg skal dit med den og den personen, jeg har med lommebok og mobil, jeg kommer hjem da, og jeg blir kjørt hjem av den personen, ja du har møtt hun/han, her er telefonnummeret til foreldrene, og ja jeg sender melding ved hver minste detalj-endring.” I Norge har jeg blitt behandlet som en voksen siden jeg var tolv. Her må man gå på college og flytte ut for å bli tatt på alvor. Jeg savner å kunne ta en time fri for å sitte i kantina og gjøre lekser uten at kontoret ringer hjem med en gang da jeg ikke gir lyd fra meg under oppropet. Jeg savner å kunne gå ute når jeg ville uten å være redd for å gå ute når det er mørkt. Jeg savner å kunne være med venner når det passer meg uten å måtte avtale med foreldrene i forveien. Det samme med overnatting. Jeg savner foreldre som bryr seg om deg uten å være for overbeskyttende og snokete. Foreldre som tror på det du sier og ikke være kritisk til “den oppditkete historien din”. Jeg savner tenåringer som ikke lager drama ut av alt mulig. Jeg savner å dra på fest uten å lukte marihuana fra andre siden av gata og uten å være redd for at politiet skal komme brasende inn og lyse deg i ansiktet med lommelykt. Jeg savner å ha klasser med bare folk på min egen alder, og ikke pubertale 13-åringer som ikke hører på læreren uansett hva. Jeg savner lærere som ikke sjekker lekser hver dag, og som ikke bryr seg om alt mulig. Jeg savner lærere som ikke ser ned på deg bare fordi du er ungdom, og han/hun er voksen. Foreldre som ikke tvinger deg hjem klokka 6 på en fredag, fordi du skal være ute sent dagen etter. Jeg savner å kunne samarbeide med folk i klassen. Her er folk så utrolig egoistiske og fortsatt på 4-års stadiet “skal gjøre selv”.

Men mest av alt savner jeg norsk humor. For å få min daglige dose med latter må jeg sitte klistra foran skjermen og se på youtube-klipp av norske komikere, eller nrk nett-tv. Amerikanere skjønner seg rett og slett ikke på humor. Jeg savner å kunne diskutere Espen Eckbo til jeg blir grønn i toppen (ikke at jeg noen gang kommer til å bli grønn i toppen ved å diskutere Espen Eckbo). Hvis jeg prøver å forklare Kyrre Ekely’s to personligheter, eller alenefaren Bernard Hoff, eller klassikeren Boyzvoice får jeg bare slengt i ansiktet “I get it, but it’s not funny”. Bæsj, tiss, promp og fylla-historier kan være greit til en viss grad, men ikke til det stadiet at det er det eneste morsomme i dagens samtaler. En annen ting som heller ikke kan sprite opp hverdagen min her borte er de fantastiske dialektene i Norge. Senest i stad snakka jeg med Gregersen på skype og jeg vil vel si at 50% av samtalen foregår på en dialekt. Om jeg i det hel tatt hadde kunnet noen amerikanske aksenter hadde det ikke slått like godt ann som litt god, gammaldags Molde-dialekt.

Konklusjon: Borte bra, men hjemme best